Jeg har alltid hatt en dragning mot øyer. Kanskje fordi en øy er en liten verden for seg selv. Man må krysse vann for å komme dit og i det øyeblikket båten forlater land føles det ut som tempo, støy og alt man skulle gjort er glemt for en roligere tid. Som barn og ungdom tilbrakte jeg somrene på to av øyene i Oslofjorden. Vi bodde der nesten hele sommeren og minnene har festet seg slik bare barndomsminner kan gjøre, de blir en del av deg. Lukten av saltvann, smaken av melon, solbrun hud og hår som aldri rakk å bli fri fra salt før vi badet igjen. Det var et enklere liv fordi sommeren fikk lov til å være sommer. Fortsatt kan en bestemt sanselighet eller sommerlåt ta meg tilbake dit. Nå bor jeg i Bergen men Oslo vil alltid være byen min. Derfor tar jeg meg jeg gjerne en liten ferie dit om sommeren hvor jeg kun er turist i egen by. Jeg liker å få med meg det som er nyttpå kunst og kulturfronten men det er en ting som alltid må skje som en liten sommer tradisjon. Jeg må ut på fjorden. Fra Aker brygge tar jeg fergen til hovedøya. Det er noe med å forlate en by sjøveien. Kjenne sommerbrisen i ansiktet og følelsenav fjord og frihet. Hovedøya er liten og enkel og den har ingen ambisjoner om å være Ibiza, Mykonos eller Hvar. Takk og lov. Den ligger der bare grønn og bedagelig noen minutter fra hovedstaden og oppfører seg som om resten av verden ikke angår den. Jeg liker det. Jeg liker å gå uten en plan forbi klosterruinene og bare følge en sti fordi den ser fristende ut. Finne et sted ved vannet å la dagen bestemme resten. På en varm sommerdag er det nesten obligatorisk å bade. Våt hud, varm sol, ingen hastverk. Senere liker jeg å sette med på den koselige kafeen. Reker og kald hvitvin. Mer komplisert en det trenger ikke livet å være. Det er nesten noe dekadent ved det enkle livet på øya når man gir seg selv tid til å nyte det. Et glass kaldt på en varm dag, bølgesus og blå himmel. Derfor har Hovedøya blitt en del av sommeren for meg. Jeg drar dit fordi det er deilig lite som krever oppmerksomheten min. Jeg kan sitte med et glass vin, se utover fjorden, bade, spise en is og være litt utilgjengelig bare for noen timer. Og når jeg senere står på fergen tilbake til Akerbrygge, solvarm og litt salt i håret kjenner jeg alltid den samme tilfredsheten. Sommeren er her.

Vi snakker ofte om menn. Men som beskytter, menn som er sterke og menn som tar ansvar. Men den sterkeste mannen jeg noen gang har møtt gjorde egentlig ingenting. For en god tid tilbake befant jeg meg på et av de mørkeste stedene i livet mitt. Jeg hadde nettopp vært gjennom et destruktivt forhold med mitt første brudd og hjerte mitt var knust. Likevel var denne dagen en av de fineste på lenge. Det var sommerstemning, bølgeskvulp, DJ´s og forfriskende drinker på Aker Brygge med gode venner. Solen glitret i Oslofjorden, latteren satt løst, glassene ble fylt og timene gled umerkelig over i kveld. For noen korte øyeblikk kjente jeg nesten hvordan livet kunne føles normalt igjen. Men et sted utover natten mistet jeg vennene mine. Kanskje dro de hjem mens jeg ble igjen, jeg husker ikke helt. Jeg husker bare at stillheten kom brått og med stillheten kom sorgen. Følelsene jeg hadde forsøkt å flykte fra hele dagen traff meg med full kraft og mørket i meg ble større en lyset rundt meg. En fremmed mann spurte om jeg ville sitte med han og vennene hans. Han spanderte med begge hendene fikk meg til å le, vi flørtet og han møtte meg med en varme som føltes uvant. Så begynte ha å snakke om jobben sin og suksessen han hadde skapt. Noe brast i meg. Han minnet om eksen ettersom de jobbet innen samme bransje og all frustrasjon, sorg og smerte jeg egentlig bar på traff feil menneske. Jeg skjelte han ut. Alt eksen burde ha hørt fikk denne fremmede mannen høre istedet. Jeg forventet at han skulle bli sint og reise seg å gå. Men han gjorde inge av delene. Han satt rolig og lot meg tømme hjertet mitt. Da jeg var ferdig så han på meg og sa " Jeg skjønner at du ikke er på et godt sted i livet akkurat nå. Jeg vil ta vare på deg ikveld for det trenger du." Da det nærmet seg stengetid kjøpte han mat til meg, bestilte en taxi og fulgte meg helt hjem. Da vi kom hjem la vi oss oppå dynen fullt påkledd. Han holdt rundt meg og for første gang på lenge følte jeg meg trygg. Det var ikke et stille rom mellom oss, tiltrekningen var der hele tiden. Det kunne kjennes i blikkene, i nærheten og måten vi søkte mot hverandre. Jeg lente meg inn og kysset han. Han kysset meg tilbake med en lidenskap som gjorde det umulig å misforstå hvor sterkt han begjærte meg. Jeg begjærte han også. Vi ble liggende lenge i en tett omfavnelse og jeg kunne kjenne hvordan han kjempet mot seg selv. Hvordan pusten ble tyngre og hvordan kyssene gjorde det vanskligere å stoppe. Så trakk han seg forsiktig tilbake. Han så meg inn i øynene og sa " Nå må jeg gå for hvis jeg blir lenger klarer jeg ikke å stoppe det jeg har lyst til å gjøre med deg. For du er sårbar og det ville være lett å utnytte det. Det du trenger nå er ikke å bli begjært, du trenger å finne tilbake til deg selv." Så gikk han og jeg så han aldri igjen. Likevel har jeg kjent på takknemlighet flere ganger i ettertid. For den natten lærte han meg noe ingen ord alene kunne ha lært meg at ekte maskulinitet ikke handler om å ta, den handler om å kunne la være. Ikke fordi lysten mangler men fordi respekten er sterkere. Han ga meg noe langt større enn noen natt med lidenskap. Han ga meg troen på at gode menn faktisk finnes. Og noen ganger er det menneske vi bare møter en eneste gang den som setter de dypeste sporene. Han vet kanskje ikke engang at hanforandret et liv... men det gjorde han.

Jeg trodde lenge at det fineste ved et menneske var evnen til å se det beste i andre. Det synes jeg fortsatt men jeg har lært at det finnes en grense. Hvis du alltid leter etter potensialet i mennesker risikerer du å bli værende altfor lenge hos den de kanskje en dag kan bli i stedet for å se den de faktisk er. Å heve standardene handler ikke om å bli kald. Det handler ikke om å se ned på andre. Det handler om respekt for tiden din, for energien din og for hjertet ditt. Jeg ønsker ikke et liv fylt med drama og kaos forkledd som lidenskap. Jeg ønsker ro og ærlighet. Mennesker som sier det de mener og gjør det de sier. Det høres kanskje enkelt ut men likevel er det overraskende sjeldent. Noen vil mene at du forventer for mye når du begynner å si nei til det som tapper deg. Kanskje. Eller kanskje de bare var vant med versjonen av deg som alltid strakk seg litt lenger en den trengte. For standarder handler ikke om å bygge høye murer. Det handler om å åpne døren for det som faktisk føles som hjemme. Det finnes et øyeblikk i livet hvor du innser at det aldri handlet om hva du fortjente men om hva du var villig til å nøye deg med. Vi blir ofte fortalt at vi må være realistiske, ikke sikte for høyt og at vi bør senke forventningene for å unngå å bli skuffet. Jeg tror det motsatte. Jeg tror vi altfor ofte lever under vårt eget pontensiale fordi vi er redde for å mislykkes. Så vi velger det trygge, det kjente eller det tilgjengelige. Og vi gjør det ikke fordi vi ønsker det mest men fordi vi har overbevist oss selv om at det er det eneste vi kan få. Men hva om stardardene dine ikke er problemet? Hva om de er kompasset ditt? Kanskje er ikke spørsmålet om drømmen din er for stor men heller om du er villig til å vokse deg inn i den. Det gjelder kjærlighet, vennskap, økonomi, jobb. Det gjelder livet. Så ikke nøye deg med det ordinære hvis hjertet ditt lengter etter noe ekstraordinært. Ikke fordi du er bedre enn andre men fordi du skylder deg selv å utforske hvor langt du faktisk kan gå for realisere det livet du ønsker. Hev standardene dine. Ikke for å imponere verden men for å bli den kvinnen eller mannen som en dag ser seg tilbake og tenker: "Jeg var modig nok til å tro at jeg kunne skape et liv som var større en frykten min."

Gjennom historien har skjønnhet vært en av menneskets mest ettertraktede valutaer. Vi skriver dikt om den. Vi maler den. Vi dyrker den. Vi kirurgisk former den. Vi trener, faster, sminker, filtrerer og fotograferer den. Vi sier at det viktigste er innsiden. Likevel fortsetter verden å belønne utsiden. Historien er full av kvinner som har blitt udødelige på grunn av sin skjønnhet. Helena av Troja ble kvinnen som angivelig utløste en krig. Cleopatra blir ofte husket for sitt utseende og sin forførelsesevne selv om hun var en av antikkens mest intelligente og strategiske politiske ledere. Marilyn Monroe ble et av verdens største skjønnhetsikoner men brukte store deler av livet på å lengte etter å bli tatt på alvor som skuespiller og menneske. Det får meg til å undre. Hvor ofte handler historien egentlig om kvinnen? Og hvor ofte handler den om hva skjønnheten hennes gjorde med menneskene rundt henne? Skjønnhet åpner dører. Forskning viser at vakre mennesker oftere blir oppfattet som mer intelligente, mer kompetente, mer interessante og mer tillitsvekkende enn det finnes grunnlag for. De får lettere jobbintervjuer, høyere lønn og flere sosiale fordeler. Det er den delen vi liker å snakke om. Men nesten ingen snakker om regningen. For alt som har stor verdi har også en pris. Hva er prisen for å være kvinnen alle legger merke til? Hva er prisen for å vite at blikkene følger deg inn i et rom? Hva er prisen når komplimentene kommer lettere enn de nysgjerrige spørsmålene? Når mennesker forelsker seg i ansiktet ditt før de har møtt tankene dine. Når noen begjærer kroppen men aldri blir værende lenge nok til å oppdage mennesket. Skjønnhet kan gi privilegier. Den kan også skape ensomhet. For den vakreste kvinnen i rommet blir ofte betraktet lenge før hun blir forstått. Hun blir beundret. Sammenlignet. Misunt. Begjært. Men hvor ofte blir hun virkelig kjent? Det finnes en pris ved å være vakker. Akkurat som det finnes en pris ved å ikke passe inn i idealene. Den ene smerten er ikke større enn den andre, den er bare annerledes. Kanskje er den største prisen at verden så lett gjør mennesker til symboler. Den vakre kvinnen blir "den vakre kvinnen" , den kloke blir "den kloke" , den sterke blir "den sterke". Vi reduserer mennesker til det vi først la merke til. Og kanskje gjør vi hverandre fattigere av den grunn for ingen ønsker egentlig bare å bli beundret. Vi ønsker å bli sett. Ikke bare ansiktet men hele mennesket. For kanskje er skjønnhetens virkelige pris ikke oppmerksomheten den skaper. Kanskje er prisen hvor vanskelig det noen ganger kan være å vite hvem som ser deg ....når alle først ser skjønnheten.

Jeg var i Nerja / Spania i fjor men noen steder nekter å bli liggende pent i fortiden. De blir værende litt i huden litt i kroppen og litt i minnene om hvem man var akkurat da. Nerja ble et sånt sted for meg. Turen var egentlig ment som en liten ny start. En reise for å puste litt friere, samle meg selv og få noen dager med både venninnetid og alenetid. Jeg besøkte en venninne som bor der men bodde i min egen leilighet. Og det var akkurat slik det skulle være. Litt nærhet, litt avstand, litt fellesskap og mye rom til bare å være meg selv. Leiligheten var flott, lys og rolig med en liten fransk balkong som raskt ble favorittplassen min. Det var noe helt eget ved å starte dagen der med en kopp kaffe i hånden i bare morgenro med spansk luft mot huden, lokal befolkningen som våknet til livet og en følelse av at dagen fortsatt var helt åpen. De morgenene ble små pustehull. Nakne skuldre i døråpningen, varm luft, kaffe og noen minutter hvor livet kjentes enkelt igjen. Nerja er ikke stedet jeg ville reist til for fest og høy puls. Det er mer et sted for sene middager, salt hud, rolige formiddager og lange kvelder hvor man blir sittende litt lenger enn planlagt. En by som ikke roper etter oppmerksomhet men som likevel blir værende. En by for par, familier og utenlandske pensjonister som kanskje har forstått noe vesentlig om livskvalitet. Tempoet er roligere. Luften mildere. Alt virker å bevege seg litt mer på stedets premisser enn på klokkens. Jeg likte det med én gang. Jeg likte de små gatene, stranddagene og sangriaen som smakte ekstra godt når solen hadde stått på lenge nok. Jeg likte at dagene kunne være enkle. Litt strand. Litt rusling. Litt shopping i de små butikkene med italienske klær og plagg man egentlig ikke trenger, men likevel får lyst til å ta med hjem. Nerja hadde mye av det jeg elsker ved å reise: det feminine, det vakre, det uplanlagte. Følelsen av å oppdage noe i sitt eget tempo 1'uten å måtte prestere en ferie. Vi fikk også feiret bursdagen til venninnen min mens jeg var der. Jeg ordnet i stand en boblende lunsj på dagen og senere møttes vi igjen til middag. En sånn kveld som ikke trenger å være spektakulær for å bli fin. Bare latter, varme i luften, gode samtaler og den deilige følelsen av å sitte ute sent uten å ville gå hjem riktig ennå. Og så var det de spanske mennene da. Nakne skuldre, solbrun hud og restaurantkvelder ser tydeligvis ikke ut til å gå ubemerket hen der nede. Det ble ikke spart på verken komplimenter eller lange blikk, enten det var på restaurant, i klesbutikker eller nede ved stranden. Det morsomme var at de samtidig virket nesten litt sjenerte hvis man faktisk møtte blikket tilbake. Nakne blikk først og så et lite snev av usikkerhet når man svarte med et smil. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske sjarmerende. Men hvis jeg skal være helt ærlig så var ikke turen bare ro og lette skuldre. Den var ment som et lite pusterom men roen fikk ikke stå helt i fred. Telefonen ringte for ofte og jeg var ikke så fri i hodet som jeg burde vært på en reise som egentlig handlet om å finne tilbake til meg selv. Jeg trenger ikke skrive så mye mer enn det. Noen ganger er det nok å si at man kan sitte på en vakker balkong i Spania og likevel kjenne at noe hjemme fortsatt prøver å holde tak i deg. Likevel er det ikke det som er Nerja for meg når jeg tenker tilbake. Jeg tenker på morgenkaffen på den franske balkongen. På varme ettermiddager, salt hud og sangria ved stranden. På italienske klær, sene middager og den litt søvnige feriefølelsen som gjorde at jeg pustet dypere. Jeg tenker på solen mot skuldrene, på å gå ut om kvelden i vakre kjoler og kjenne at livet ikke trengte å være mer komplisert akkurat da enn hvor man skulle spise middag. Mest av alt tenker jeg på at jeg til tross for uro i bakgrunnen likevel klarte å finne små pusterom av fred der nede. Små øyeblikk av ro og tilstedeværelse. Den følelsen jeg alltid har elsket ved å reise at verden åpner seg litt og at jeg gjør det samme. Kanskje var ikke Nerja en perfekt ny start, kanskje var det mer et mellomrom. Et sted hvor jeg fikk puste litt, samle litt av meg selv og bli minnet på hvor mye jeg elsker å reise, oppdage og forsvinne litt inn i nye omgivelser. Hvor godt det gjør meg å gå alene i en fremmed by og sette meg ned med noe kaldt i glasset, se på mennesker og kjenne at livet fortsatt er fullt av små ting å glede seg over. Og kanskje er det nettopp derfor jeg fikk lyst til å skrive om den turen nå, et helt år senere. Ikke fordi alt var perfekt eller fordi det var en postkortreise uten skygger men fordi noen steder rommer akkurat det man trenger i en bestemt fase av livet. Litt vennskap. Litt alenetid. Litt hav. Litt varme. Litt livslyst. Nerja var et sånt sted for meg. Et sted med sene middager, italienske klesbutikker, spanske blikk, strand og sangria. Et sted hvor jeg ikke var helt fri men hvor jeg likevel klarte å kjenne glimt av frihet. Og noen ganger er det faktisk mer enn nok. Noen steder slipper deg ikke helt. Kanskje fordi de ga deg noe du ikke visste hvor mye du trengte før du kom dit. For mer bilder fra turen se Instagram : malin_engelen

Gjennom årene har mange fulgt reisen min. Noen husker kvinnen som levde med ryggsekk, mediterte daglig, gikk i bohemske klær og brukte mer penger på flybilletter enn på sminke. Andre kjenner kvinnen som elsker vakre hoteller, feminine kjoler, estetikk, sensualitet og lange frokoster som varer litt lenger enn nødvendig. For en stund trodde jeg at jeg måtte velge. At den ene versjonen av meg var den ekte. Og den andre mindre ekte. I dag tror jeg ikke det lenger. Da jeg gikk gjennom skilsmissen for noen år siden bestemte jeg meg for å finne tilbake til meg selv. Ikke slik andre så meg eller slik en partner ønsket at jeg skulle være. Men slik jeg selv kjente meg. Jeg trodde kanskje den reisen ville være ganske rett frem. Det var den ikke. Livet hadde noen omveier på lager. Noen valg lærte meg mye og andre lærte meg enda mer. Noen mennesker kom inn i livet mitt for å bli, andre kom inn for å vise meg hva jeg ikke lenger ønsket å ta med videre. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at det ikke handlet om å gå tilbake til den jeg en gang var. Det handlet om å ta med meg det beste videre. Jeg savnet det feminine , det sensuelle, det lekne. Den delen av meg som alltid har elsket skjønnhet, estetikk og det å uttrykke seg gjennom mer enn bare ord. Samtidig ønsket jeg ikke å gi slipp på alt det andre. De dype samtalene, livsnysgjerrigheten, refleksjonene, interessen for mennesker, eller behovet for engasjement og mening. Og kanskje var det nettopp der noe falt på plass for jeg trengte ikke velge. Jeg kunne være begge deler. Jeg kunne være feminin og sensuell uten å gi avkall på mitt spirituelle verdisyn. Jeg kunne elske luksus og samtidig sette pris på det enkle. Jeg kunne nyte en hotellfrokost med hvite duker og sølvbestikk, og kjenne den samme gleden ved å sitte barbent på et svaberg og se solen gå ned. Jeg kunne være sterk og sårbar. Selvsikker og tvilende. Jordnær og ambisiøs. For mennesker er sjelden enten eller, vi er som regel både og. Jeg kan være litt Ole Brum, ja takk til begge deler. Det er kanskje derfor jeg ikke lenger er så opptatt av å definere meg selv. Jeg er ikke den samme kvinnen som var gift. Jeg er heller ikke den samme kvinnen som kom ut av skilsmissen. Og heldigvis for det. For livet handler ikke om å bevare en identitet. Det handler om å utvikle seg uten å miste kontakten med seg selv. I dag føler jeg ikke at jeg er på vei tilbake til den jeg var. Jeg føler at jeg er på vei videre. Kanskje er det derfor jeg liker tanken på den tredje kvinnen. Ikke den jeg var eller den jeg prøvde å bli men den som oppstår når erfaringene, feilene, lengslene, styrken og sårbarheten får eksistere side om side. Den som ikke trenger å velge mellom dybde og skjønnhet, mellom refleksjon og livsnytelse. Mellom det eksklusive og det enkle men som endelig gir seg selv lov til å romme hele seg.

De siste årene har livet mitt gått fort. Kanskje for fort. Jeg har fylt dagene med opplevelser, reiser, jobb, prosjekter, trening, mennesker, latter, kjærlighet, hjertesorg og nye eventyr. Når en dør lukket seg, fant jeg raskt en ny å åpne. Jeg har alltid vært flink til å bevege meg fremover. Men det er en forskjell på å bevege seg fremover og å stoppe opp. For første gang på lenge har jeg dager hvor det ikke skjer så mye. Dager hvor jeg ikke skal prestere, levere eller være noe for noen andre. Dager hvor tankene får vandre litt lenger enn de pleier. Noen ganger innover og noen ganger utover. Jeg må innrømme at det er uvant. Vi snakker ofte om frihet som muligheten til å gjøre hva vi vil. Men kanskje finnes det en annen type frihet også. Friheten til å sitte stille lenge nok til å høre seg selv tenke. Ikke den stemmen som forteller hva man burde gjøre men den stemmen som forteller hvem man er. For en tid tilbake bodde jeg på ett av mine favoritt hoteller, Hotel Bristol i Oslo. En morgen satt jeg i frokostsalen med en kopp kaffe og lot blikket vandre rundt i rommet. Det er noe med hotellfrokoster. Mennesker kommer og går, historier møtes uten å kjenne hverandre. Ved et bord satt en kvinne alene. Hun leste avisen, ikke telefonen, ikke sosiale medier bare avisen. Det var en ro og kvinnekraft over henne som fikk meg til å legge merke til henne med en gang. Hun hadde ingen hastverk i bevegelsene sine, ingen uro eller behov for å fylle stillheten. Jeg visste at det var Sissel Berdal Hagan Thon som satt der men det var ikke navnet som gjorde inntrykk på meg det var tilstedeværelsen. Hun satt alene men virket ikke ensom. Hun virket komplett som om hun eide sin egen tid. Som om hun ikke trengte bekreftelse fra noen i rommet og nettopp derfor fanget alles oppmerksomhet. Det var noe vakkert og kraftfullt over det. Noe jeg har tenkt på flere ganger siden. For i en verden hvor mange er redde for å være alene finnes det kvinner som har lært seg kunsten å trives i sitt eget selskap. Kanskje er det en av de mest elegante egenskapene et menneske kan ha. Ikke å være utilnærmelig eller kald men å være så trygg i seg selv at man ikke trenger konstant støy rundt seg. Nå befinner jeg meg i en fase hvor livet inviterer til mer stillhet enn på lenge. Mer refleksjon og mer tid med meg selv og i stedet for å fylle tomrommet med nye prosjekter eller nye mennesker, forsøker jeg å være nysgjerrig på hva stillheten har å fortelle. Kanskje finnes det sider av oss selv vi bare møter når verden blir stille nok. Kanskje er alenetid ikke fravær av noe men et møte med oss selv. Og kanskje er det nettopp der den virkelige luksusen begynner.

Jeg trodde sommeren skulle bli annerledes. Jeg så for meg bading og båtliv, spontane eventyr og følelsen av å ha hele sommeren foran meg. Istedet har de siste ukene blitt tilbrakt med kompresjonsmasker, blåmerker, hevelser og mer tid alene med egne tanker enn jeg hadde sett for meg. Ja det er underlig hvordan livet noen ganger insiterer på å gi oss en pause akkurat når vi føler oss klare til å komme oss videre. Jeg er et menneske som liker fremdrift. Nye prosjekter. Nye opplevelser. Nye steder og nye mål. Men de siste ukene har tvunget meg til å gjøre noe jeg gjort lite de siste årene….å stoppe opp. I stillheten har jeg begynt å se noen mønstre tydeligere. Store deler av livet mitt har handlet om å være der for andre. Om å forstå, støtte, løfte og holde. Jeg har gitt av meg selv til mennesker jeg har vært glad i, ofte med troen på at kjærlighet, tålmodighet og vilje skulle kunne forandre mer en det faktisk kan. Underveis har jeg flere ganger glemt å spørre meg selv hva jeg trenger. For første gang på lenge står jeg i en prosess hvor fokuset ikke handler om å redde, reparere eller bære andre. Det handler om å lytte til seg selv å være tro mot seg selv når det gjelder egen kjærlighet, holdninger og verdier. Det føles uvant. Litt sårbart og ganske befriende. Kanskje det er derfor denne bloggen blir til nå. Ikke fordi livet er perfekt men fordi livet skjer mens vi prøver å få det til å bli perfekt. Her kommer jeg til å dele steder som inspirerer meg, restauranter som er verdt omveien, hoteller jeg drømmer om å vende tilbake til, erfaringer, refleksjoner, bevisstgjøring og historier som oppstår underveis. For de beste historiene starter sjelden når ting går etter planen. De starter når planen må skrives om. For meg er dette starten på et nytt kapitel men med ikke med lånt kunnskap men med levd visdom så får vi se hvor det fører hen. Takk for at du fant veien hit.