Den tredje kvinnen

Gjennom årene har mange fulgt reisen min.

Noen husker kvinnen som levde med ryggsekk, mediterte daglig, gikk i bohemske klær og brukte mer penger på flybilletter enn på sminke. Andre kjenner kvinnen som elsker vakre hoteller, feminine kjoler, estetikk, sensualitet og lange frokoster som varer litt lenger enn nødvendig.

For en stund trodde jeg at jeg måtte velge. At den ene versjonen av meg var den ekte.

Og den andre mindre ekte. I dag tror jeg ikke det lenger.

Da jeg gikk gjennom skilsmissen for noen år siden bestemte jeg meg for å finne tilbake til meg selv. Ikke slik andre så meg eller slik en partner ønsket at jeg skulle være. Men slik jeg selv kjente meg. Jeg trodde kanskje den reisen ville være ganske rett frem. Det var den ikke.

Livet hadde noen omveier på lager. Noen valg lærte meg mye og andre lærte meg enda mer.

Noen mennesker kom inn i livet mitt for å bli, andre kom inn for å vise meg hva jeg ikke lenger ønsket å ta med videre.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at det ikke handlet om å gå tilbake til den jeg en gang var.

Det handlet om å ta med meg det beste videre. Jeg savnet det feminine , det sensuelle, det lekne.

Den delen av meg som alltid har elsket skjønnhet, estetikk og det å uttrykke seg gjennom mer enn bare ord. Samtidig ønsket jeg ikke å gi slipp på alt det andre. De dype samtalene, livsnysgjerrigheten, refleksjonene, interessen for mennesker, eller behovet for engasjement og mening.

Og kanskje var det nettopp der noe falt på plass for jeg trengte ikke velge.

Jeg kunne være begge deler.

Jeg kunne være feminin og sensuell uten å gi avkall på mitt spirituelle verdisyn.

Jeg kunne elske luksus og samtidig sette pris på det enkle.

Jeg kunne nyte en hotellfrokost med hvite duker og sølvbestikk, og kjenne den samme gleden ved å sitte barbent på et svaberg og se solen gå ned. Jeg kunne være sterk og sårbar.

Selvsikker og tvilende. Jordnær og ambisiøs.

For mennesker er sjelden enten eller, vi er som regel både og.

Jeg kan være litt Ole Brum, ja takk til begge deler.

Det er kanskje derfor jeg ikke lenger er så opptatt av å definere meg selv.

Jeg er ikke den samme kvinnen som var gift.

Jeg er heller ikke den samme kvinnen som kom ut av skilsmissen.

Og heldigvis for det. For livet handler ikke om å bevare en identitet.

Det handler om å utvikle seg uten å miste kontakten med seg selv.

I dag føler jeg ikke at jeg er på vei tilbake til den jeg var.

Jeg føler at jeg er på vei videre.

Kanskje er det derfor jeg liker tanken på den tredje kvinnen. Ikke den jeg var eller den jeg

prøvde å bli men den som oppstår når erfaringene, feilene, lengslene, styrken og sårbarheten

får eksistere side om side.

Den som ikke trenger å velge mellom dybde og skjønnhet, mellom refleksjon og livsnytelse.

Mellom det eksklusive og det enkle men som endelig gir seg selv lov til å romme hele seg.