Da jeg møtte genuin maskulinitet

Vi snakker ofte om menn. Men som beskytter, menn som er sterke og menn som tar ansvar. Men den sterkeste mannen jeg noen gang har møtt gjorde egentlig ingenting.

For en god tid tilbake befant jeg meg på et av de mørkeste stedene i livet mitt. Jeg hadde nettopp vært gjennom et destruktivt forhold med mitt første brudd og hjerte mitt var knust.

Likevel var denne dagen en av de fineste på lenge. Det var sommerstemning, bølgeskvulp, DJ´s og forfriskende drinker på Aker Brygge med gode venner. Solen glitret i Oslofjorden, latteren satt løst, glassene ble fylt og timene gled umerkelig over i kveld. For noen korte øyeblikk kjente jeg nesten hvordan livet

kunne føles normalt igjen.

Men et sted utover natten mistet jeg vennene mine. Kanskje dro de hjem mens jeg ble igjen, jeg husker ikke helt. Jeg husker bare at stillheten kom brått og med stillheten kom sorgen. Følelsene jeg hadde forsøkt å flykte fra hele dagen traff meg med full kraft og

mørket i meg ble større en lyset rundt meg.

En fremmed mann spurte om jeg ville sitte med han og vennene hans. Han spanderte med begge hendene fikk meg til å le, vi flørtet og han møtte meg med en varme som føltes uvant.

Så begynte ha å snakke om jobben sin og suksessen han hadde skapt. Noe brast i meg.

Han minnet om eksen ettersom de jobbet innen samme bransje og all frustrasjon,

sorg og smerte jeg egentlig bar på traff feil menneske. Jeg skjelte han ut. Alt eksen burde ha hørt fikk denne fremmede mannen høre istedet. Jeg forventet at han skulle bli sint og reise seg å gå. Men han gjorde inge av

delene. Han satt rolig og lot meg tømme hjertet mitt. Da jeg var ferdig så han på meg og sa " Jeg skjønner at du ikke er på et godt sted

i livet akkurat nå. Jeg vil ta vare på deg ikveld for det trenger du."

Da det nærmet seg stengetid kjøpte han mat til meg, bestilte en taxi og fulgte meg helt hjem. Da vi kom hjem la vi oss oppå dynen fullt påkledd. Han holdt rundt meg og for første gang på lenge følte jeg meg trygg.

Det var ikke et stille rom mellom oss, tiltrekningen var der hele tiden.

Det kunne kjennes i blikkene, i nærheten og måten vi søkte mot hverandre.

Jeg lente meg inn og kysset han. Han kysset meg tilbake med en lidenskap som gjorde det umulig å misforstå hvor sterkt han begjærte meg. Jeg begjærte han også.

Vi ble liggende lenge i en tett omfavnelse og jeg kunne kjenne hvordan han kjempet mot seg selv. Hvordan pusten ble tyngre og hvordan kyssene gjorde det vanskligere å stoppe. Så trakk han seg forsiktig tilbake.

Han så meg inn i øynene og sa " Nå må jeg gå for hvis jeg blir lenger klarer jeg ikke å stoppe det jeg har lyst til å gjøre med deg. For du er sårbar og det ville være lett å utnytte det. Det du trenger nå er ikke å bli begjært, du trenger

å finne tilbake til deg selv." Så gikk han og jeg så han aldri igjen. Likevel har jeg kjent på takknemlighet flere ganger i ettertid.

For den natten lærte han meg noe ingen ord alene kunne ha lært meg at ekte maskulinitet ikke handler om å ta, den handler om å kunne la

være. Ikke fordi lysten mangler men fordi respekten er sterkere.

Han ga meg noe langt større enn noen natt med lidenskap. Han ga meg troen på at gode menn faktisk finnes. Og noen ganger er det menneske vi bare møter en eneste gang den

som setter de dypeste sporene. Han vet kanskje ikke engang at hanforandret et liv... men det gjorde han.