Der livet går litt saktere

Jeg var i Nerja / Spania i fjor men noen steder nekter å bli liggende pent i fortiden. De blir værende litt i huden litt i kroppen og litt i minnene om hvem man var akkurat da.

Nerja ble et sånt sted for meg.

Turen var egentlig ment som en liten ny start. En reise for å puste litt friere, samle meg selv og få noen dager med både venninnetid og alenetid. Jeg besøkte en venninne som bor der men bodde i min egen leilighet. Og det var akkurat slik det skulle være. Litt nærhet, litt avstand, litt fellesskap og mye rom til bare å være meg selv.

Leiligheten var flott, lys og rolig med en liten fransk balkong som raskt ble favorittplassen min. Det var noe helt eget ved å starte dagen der med en kopp kaffe i hånden i bare morgenro med spansk luft mot huden, lokal befolkningen som våknet til livet og en følelse av at dagen fortsatt

var helt åpen. De morgenene ble små pustehull. Nakne skuldre i døråpningen, varm luft, kaffe

og noen minutter hvor livet kjentes enkelt igjen.

Nerja er ikke stedet jeg ville reist til for fest og høy puls. Det er mer et sted for sene middager,

salt hud, rolige formiddager og lange kvelder hvor man blir sittende litt lenger enn planlagt. En by som ikke roper etter oppmerksomhet men som likevel blir værende. En by for par, familier og utenlandske pensjonister som kanskje har forstått noe vesentlig om livskvalitet. Tempoet er roligere. Luften mildere. Alt virker å bevege seg litt mer på stedets premisser enn på klokkens.

Jeg likte det med én gang.

Jeg likte de små gatene, stranddagene og sangriaen som smakte ekstra godt når solen hadde stått på lenge nok. Jeg likte at dagene kunne være enkle. Litt strand. Litt rusling. Litt shopping i de små butikkene med italienske klær og plagg man egentlig ikke trenger, men likevel får lyst til å ta med hjem. Nerja hadde mye av det jeg elsker ved å reise: det feminine, det vakre, det uplanlagte. Følelsen av å oppdage noe i sitt eget tempo 1'uten å måtte prestere en ferie.

Vi fikk også feiret bursdagen til venninnen min mens jeg var der. Jeg ordnet i stand en boblende lunsj på dagen og senere møttes vi igjen til middag. En sånn kveld som ikke trenger å være spektakulær for å bli fin. Bare latter, varme i luften, gode samtaler og den deilige følelsen av å sitte ute sent uten å ville gå hjem riktig ennå.

Og så var det de spanske mennene da. Nakne skuldre, solbrun hud og restaurantkvelder ser tydeligvis ikke ut til å gå ubemerket hen der nede. Det ble ikke spart på verken komplimenter eller lange blikk, enten det var på restaurant, i klesbutikker eller nede ved stranden. Det morsomme var at de samtidig virket nesten litt sjenerte hvis man faktisk møtte blikket tilbake. Nakne blikk først og så et lite snev av usikkerhet når man svarte med et smil. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske sjarmerende.

Men hvis jeg skal være helt ærlig så var ikke turen bare ro og lette skuldre. Den var ment som et lite pusterom men roen fikk ikke stå helt i fred. Telefonen ringte for ofte og jeg var ikke så fri i hodet som jeg burde vært på en reise som egentlig handlet om å finne tilbake til meg selv. Jeg trenger ikke skrive så mye mer enn det. Noen ganger er det nok å si at man kan sitte på en vakker balkong i Spania og likevel kjenne at noe hjemme fortsatt prøver å holde tak i deg.

Likevel er det ikke det som er Nerja for meg når jeg tenker tilbake.

Jeg tenker på morgenkaffen på den franske balkongen. På varme ettermiddager, salt hud og sangria ved stranden. På italienske klær, sene middager og den litt søvnige feriefølelsen som gjorde at jeg pustet dypere. Jeg tenker på solen mot skuldrene, på å gå ut om kvelden i vakre kjoler og kjenne at livet ikke trengte å være mer komplisert akkurat da enn hvor man skulle

spise middag.

Mest av alt tenker jeg på at jeg til tross for uro i bakgrunnen likevel klarte å finne små pusterom av fred der nede. Små øyeblikk av ro og tilstedeværelse. Den følelsen jeg alltid har elsket ved å reise at verden åpner seg litt og at jeg gjør det samme.

Kanskje var ikke Nerja en perfekt ny start, kanskje var det mer et mellomrom. Et sted hvor jeg fikk puste litt, samle litt av meg selv og bli minnet på hvor mye jeg elsker å reise, oppdage og forsvinne litt inn i nye omgivelser. Hvor godt det gjør meg å gå alene i en fremmed by og sette meg ned med noe kaldt i glasset, se på mennesker og kjenne at livet fortsatt er fullt av små ting

å glede seg over. Og kanskje er det nettopp derfor jeg fikk lyst til å skrive om den turen nå, et helt år senere.

Ikke fordi alt var perfekt eller fordi det var en postkortreise uten skygger men fordi noen steder rommer akkurat det man trenger i en bestemt fase av livet. Litt vennskap. Litt alenetid. Litt hav. Litt varme. Litt livslyst. Nerja var et sånt sted for meg.

Et sted med sene middager, italienske klesbutikker, spanske blikk, strand og sangria. Et sted hvor jeg ikke var helt fri men hvor jeg likevel klarte å kjenne glimt av frihet. Og noen ganger er det faktisk mer enn nok. Noen steder slipper deg ikke helt.

Kanskje fordi de ga deg noe du ikke visste hvor mye du trengte før du kom dit.

For mer bilder fra turen se Instagram :

malin_engelen