Når kjærlighet blir til kontroll

Det finnes mennesker som ikke knuser deg med en gang. De gjør det langsomt innenfra mens du fremdeles tror at det du kjemper for er kjærlighet. Det begynner ikke nødvendigvis med noe du kan sette fingeren på. Kanskje begynner det med en intensitet du aldri har opplevd før. Følelsen av å bli sett, valgt og ønsket. En nærhet og gjensidighet som gjør at du senker skuldrene og slipper et annet menneske inn på steder i deg selv du vanligvis beskytter.

Du viser frem det myke. Det sårbare. Det du skammer deg over. Du forteller om traumene dine , sårene dine, frykten din og det du lengter etter. Du gir noen tilgang til den delen av deg ikke alle får se. Og du tror at det er slik kjærlighet skal være. At det å våge å være sårbar er en styrke og at den som elsker deg vil behandle det du deler med respekt og varsomhet. Du tenker ikke at det kan bli brukt imot deg.

For det er en egen form for smerte å oppdage at det mennesker du lot komme nærmest er også det mennesket du må beskytte deg mot. Du merker det ikke alltid mens det skjer.

Kontroll kommer ikke alltid med høye stemmer, knyttede never eller tydelige trusler. Noen ganger kommer den forkledd som kjærlighet, bekymring, sjalusi eller et ønske om å vite alt.

Alt som skjer når man ikke er fysisk i sammen blir til et avhør. Selvstendighet blir straffet. En grense du forsøker å sette blir latterliggjort eller fremstilt som svik. Det som en gang føltes som nærhet kjennes som overvåking. Du begynner å tenke over hva du sier, hvem du snakker med, hvordan du formulerer deg og hvordan du kan unngå neste sjalusiutbrudd eller konflikt. Du tilpasser deg. Forklarer deg. Forsøker å forstå. Leter etter de riktige ordene, den riktige tonen og den riktige måten å være på.

Kanskje tenker du at dersom du bare gir nok og viser nok kjærlighet, nok tålmodighet, nok forståelse vil det gode mennesket du ser glimt av komme tilbake. Så du prøver litt til...og litt til.

Helt til du en dag oppdager at du utsletter deg selv mer og mer og at du bruker mer energi på å forhindre at et annet menneske blir sint enn på å leve ditt eget liv.

Det er da noe begynner å forsvinne. Ikke nødvendigvis kjærligheten først men friheten. Roen. Tilliten til egne vurderinger. Den naturlige følelsen av å kunne være deg selv uten å måtte forsvare din egen eksistens. Psykisk vold trenger ikke etterlate å etterlate synlige spor.

Noen sår synes ikke utenpå. De viser deg i søvnløse netter, uro i kroppen, angst, tvil på hvem du er og frykt du ikke klarer å forklare for andre.

Selv sterke mennesker kan brytes ned

Det finnes en forestilling om at mennesker som blir værende i destruktive forhold må være svake. At de burde sett ha sett tegnene og bare gått. Jeg tror vi må slutte å snakke mennesker på den måten. Du kan være selvstendig, klok, reflektert og sterk. Du kan ha overlevd ting som ville ha knekt andre. Du kan kjenne dine egne grenser og likevel oppleve at et mennesket du elsker gradvis flytter på dem. For styrke beskytter deg ikke automatisk mot manipulasjon og intelligens gjør deg ikke immun mot å bli følelsesmessig fanget i et mønster du aldri ville valgt dersom du hadde sett hele bildet fra begynnelsen.

En vennine sa til meg en gang "Du med så mye kunnskap og visdom som nå har vært igjennom det du har viser bare til at uansett hvor sterk du er, slipper du et menneske tett nok innpå deg og det vil knuse deg så klarer det det."

Når noen kommer nær nok lærer de også hvor du er mest sårbar. De lærer hva du frykter å miste og hva som for deg til å tvile på deg selv. Nærhet gir muligheten til å såre. Den gir også muligheten til å beskytte. Og det er her forskjellen mellom kjærlighet og kontroll blir så tydelig.

Hva gjør et menneske med kjærligheten og tiliten du har gitt det?

Bruker det den til å forstå deg bedre eller til å få større makt over deg?

Du kan være sterk og likevel bli brutt ned. Du kan være klok og likevel bli manipulert og du kan elske et menneske uten å forstå hvor farlig det er for din egen trygghet å bli værende.

Det er ingen skam i det.

Når et menneske ødelegger følelesen av et sted

Det var i Drammen jeg opplevde noe av det vondeste et menneske kan gjøre mot et annet. Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen. Jeg skriver det heller ikke for å få mennesker til å velge side eller for å føre en personlig krig i det offentligheten. Jeg skriver fordi det finnes erfaringer som fortjener å bli satt ord på også når det er vanskelig å fortelle om dem.

Jeg elsker Drammen. Jeg elsker at en by består av så mange forskjellige mennesker, historier og liv. De gode menneskene der fortjener ikke å bli redusert til det jeg selv har opplevd.

Likevel er det underlig hvordan ett menneske kan forandre følelsen du har for et helt sted.

En gate er ikke lenger bare en gate. Et område er ikke lenger bare et område. Et navn, en lukt, en bestemt utsikt eller tanken på å vende tilbake kan vekke minner om en tid du ikke følte deg trygg. Det er ikke fordi byen har gjort deg noe. Det er fordi smerten din fikk en adresse.

Og kanskje er det nettopp dette som er så urettferdig at et menneske kan forsøke å bryte ned et annet og at minnene etterpå kan legge seg som en skygge over steder, mennesker og deler av livet som egentlig aldri var en del av det som skjedde. Men det tar tid å skille et sted fra det man opplevde der.

Noen ganger må man finne tilbake til et sted på nytt. Andre ganger må man først finne tilbake til seg selv. Det er ikke kjærlighet hvis du må miste deg selv. Jeg tror ikke kjærligheten skal være smertefri. Ingen mennesker er perfekte og alle forhold rommer uenigheter, skuffelser og øyeblikk hvor man blir såret. Men det er forskjell på å såre noen og å systematisk bryte dem ned.

Forskjell på sjalusi og kontroll. På å være redd for å miste noen og å forsøke å begrense deres frihet. På å gjøre feil og å bruke et annet menneskets sårbarhet som et våpen.

Kjærligheten krever ikke ikke at du utsletter deg selv for å bevise at du er lojal, trofast og elsker det mennesket. Den krever ikke at du lever i konstant beredskap, går på tåhev eller tviler på deg selv. For den som virkelig elsker deg trenger ikke gjøre deg mindre for selv å føle seg større.

Det vanskligste er kanskje å forstå at du ikke alltid kan elske et menneske frem til at det behandler deg godt. Du kan ikke være tålmodig nok til til å skape respekt hos noen som ikke ønsker å respektere grensene dine. Du kan ikke forklare deg frem til trygghet dersom den andre bruker utrygghet til å få kontroll. Noen ganger er det mest kjærlige du kan gjøre for deg selv å slutte å kjempe for et menneske du håper skal komme tilbake. Ikke fordi alt var løgn eller fordi de gode øyblikkene aldri betydde noe. Men fordi de gode øyeblikkene ikke opphever det vonde. Begge deler kan være sant. Derfor kan det være vanskelig å bryte ut.

Å finne tilbake til seg selv

Det finnes ingen elegant eller rask vei tilbake etter at tryggheten er blitt revet bort og du har sluttet å tro på deg selv eller det som heter kjærlighet. Jeg må innrømme at jeg fortsatt sliter med å tro på kjærligheten i et parforhold etter dette. Noe som unnskyldvis de gode mennene som har dukket opp i ettertid som har ønsket forhold har fått merke. Kanskje rett mann men til helt feil tid. Så noen ganger er det ikke følelsene det står på men alt det uhealede fra fortiden som gjør det vanskelig for kjærligheten å fungere.

Man kan savne, sørge, tvile og kjenne på skam over hvorfor man godtok og lot ting gå så langt og komme så nært. Men man trenger ikke straffe seg selv for at man stolte på et menneske.

Det er ikke feil å ønske kjærlighet. Det er ikke feil å være åpen. Det er ikke feil å tro på det gode i noen. Ansvaret for psykisk vold ligger hos den som utøver den.

Det man kan gjøre er å ta tilbake det som tilhører deg. Retten til egne meninger, til å si stopp, til å være sosial uten å måtte forsvare deg, retten til å føle deg trygg i eget hjem og i egen kropp. Og retten til å fortelle din historie uten å måtte gjøre den til et angrep på noen andre.

For dette handler ikke om hevn, det handler om å sette ord på noe altfor mange bærer i stillhet.

Jeg vet at ett menneske kan sette dype spor i et annet menneskes liv. Jeg vet også at de sporene kan følge deg til steder du en gang var glad i og gjøre minner du en gang bar med glede, tunge å vende tilbake til. Men jeg ønsker ikke at smerten skal få det siste ordet. Jeg ønsker å tenke på Drammen uten at det vonde er det første som dukker opp. Jeg ønsker å kunne se tilbake på mitt eget liv uten å bare huske den tiden jeg mistet meg selv. Og jeg ønsker at andre som leser dette skal forstå at de ikke er svake fordi de har blitt værende, fordi de har trodd eller fordi de har brukt lang tid på å finne veien ut. Noen ganger er det ikke styrken som mangler. Det er tryggheten som har blitt tatt fra deg litt etter litt og den kan bygges opp igjen. Kanskje ikke ved å bli den du var men ved å bli en som vet å aldri mer gi avkall på seg selv for å bli elsket igjen.

For kjærligheten skal være et sted du kan hvile, ikke et sted du mister deg selv og forsvinner.