Lidenskap og lidelse

Jeg har følt på hvor tett lidenskap og lidelse egentlig henger sammen. Kanskje fordi jeg selv aldri har vært spesielt god på det halvhjertede. Jeg vil kjenne. Ordentlig. Jeg vil kjenne eufori, sommerfugler i magen, lengsel, nysgjerrighet, passion, energi og glede. Jeg vil føle at jeg lever.

Megan Fox sa en gang noe som fasinerte meg. Da hun ble spurt om hvorfor hun kunne trekkes

mot toksisitet fremfor stabilitet svarte hun at stabilitet hørtes kjedelig ut for henne. Hun knyttet

også ordet passion til lidelse noe som egentlig ligger i ordets historie.

Jeg forstår hva hun mener. Ikke det at jeg ønsker meg toksisitet for det er det siste jeg ønsker.

Jeg har erfart at kaos ikke er det samme som lidenskap. At en person som kan få hjerte ditt til å slå fortere kan samtidig være helt feil for deg. At kjemi ikke nødvendigvis betyr trygghet og at smerte ikke automatisk betyr at noe er dypt. Men jeg forstår hvorfor det intense kan føles mer levende en det forutsigbare.

Jeg har alltid hatt en sterk trang til å utforske og oppleve livet. Jeg vil reise fordi jeg er nysgjerrig på hva som finnes på den andre siden av horisonten. Jeg vil møte mennesker som inspirerer meg og får meg til å reflektere. Jeg vil kunne forelske meg, le, danse, begynne på nytt og noen gang ta valg jeg senere kan lære av. For jeg vil ikke være et menneske som lever halvveis og som ikke tør følge drømmene.

Livet har også lært meg noe viktig: Ikke all smerte er verdt å bli i. Noen smerter skal kjennes og forstås og andre skal være tegn på at det er på tide å gå. Jeg tror vi kan vokse gjennom det som gjør vondt. Ikke fordi lidelse i seg selv er vakkert men fordi vi noen ganger oppdager vår egen styrke først når livet tvinger oss til å finne den.

Jeg har lært mye av mine egne feil. Om grenser. Om selvrespekt og om hva jeg aldri igjen vil akseptere. Og kanskje viktigst om forskjellen på å miste seg selv i noen og å våge å være helt seg selv sammen med noen. For jeg vil ikke ha kjærlighet som krever at jeg blir mindre. Jeg vil ikke stoppe å være sensuell fordi det gjør noen usikre. Jeg vil ikke slutte å være eventyrlysten fordi det er tryggere å sitte hjemme. Jeg vil ikke stanse meg selv fra å føle sterkt fordi sterke følelser kan gjøre vondt. Men jeg vil være bevisst. Jeg vil kunne gå inn noe med hele meg samtidig vite at jeg kan gå ut igjen med meg selv i behold.

Det er vel den største forskjellen på den jeg var og den jeg er nå. Før kunne jeg tro at intensitet i seg selv var nok. Nå vet jeg at intensitet må ha noe mer under seg. Respekt, ærlighet, frihet, bevissthet. Og det er der jeg finner min egen versjon av passion before peace.

Jeg velger ikke kaos fremfor trygghet. Jeg velger ikke lidelse fremfor kjærlighet.

Jeg velger liv fremfor nummenhet. Jeg vil fortsatt ha sommerfuglene og den elektriske spenningen. Vil fortsatt kjenne hjerte slå litt fortere når jeg møter noen som virkelig fanger min interesse men jeg vil også kunne stå stødig i meg selv mens det skjer.

For lidenskap trenger ikke bety at jeg mister kontrollen. Kanskje lidenskap er å våge å føle alt uten å miste seg selv i det. For meg er det da lidenskapen blir virkelig ekte.