Når vennskap skifter form

Mitt første vennskap fikk jeg da jeg var syv år. Vi var uadskillelige til vi ble voksne og familielivet begynte å ta plass. Jeg hadde så sterke bånd til henne og selv om vi ikke var av samme blod så var vi helt på ekte familie i sjel. For meg vil det alltid stå uforandret. Det lærte meg om hvor sterkt et bånd mellom to mennesker kan bli. Senere i livet har jeg vært heldig og fått venner fra mange forskjellige miljøer. Mennesker med andre erfaringer og perspektiver og med en annen historie en min egen. Noen har kommet inn i livet mitt i perioder hvor jeg trengte dem og andre har åpnet dører til sider av meg selv jeg kanskje ikke hadde oppdaget på egenhånd.

Et vennskap handler om å dele, ikke å bruke. Jeg tror på saktevoksende vennskap fremfor de som kommer raskt. De som får utvikle seg naturlig gjennom tid, tillit og små handlinger som viser hvem vi er. Det raske vennskap kan føles intenst men et saktevoksende vennskap har røtter ikke bare gnister. Det er tid, initiativ, tilstedeværelse og oppmerksomhet. Og den beste form for vennskap er de hvor man møtes med åpenhet og kjærlighet uten å kreve en bestemt plass i livet. Man gleder seg over den andres lykke uten å spørre hva man selv får igjen.

Det er naturlig gjensidighet, respekt, frihet og ærlighet.

Jeg har alltid syntes det har vært spennende med hvordan vi finner hverandre. Hva er det som gjør at akkurat to mennesker finner en fortrolighet? Hvorfor kan vi møte noen å snakke i timesvis mens andre aldri kommer helt innpå oss? Jeg tror vennskap har mye med forståelse gjennom gjenkjennelse å gjøre. Vi kjenner igjen noe i det mennesket selv om livene kan være forskjellige. Alt fra like opplevelser, humor, verdisyn og måten vi ser verden på kan være vevd

inn i vennskapsbåndet. Også er det venner som utfordrer oss, de som tenker annerledes og som får oss til å stille spørsmål ved det vi har hatt som personlig sannhet i mange år. Jeg har stor sans for slike møter for vi trenger mennesker som speiler oss men også de som utvider horisonten vår.

Det er også viktig å kunne godta at vennskap kan forandre seg gjennom livet. Hvis du tenker over det er så er det meste i livet i stadig i endring. Vi forandrer oss selv gjennom erfaringene vi gjør oss, menneskene vi møter og alt vi går gjennom. Den vi var for ti årsiden er kanskje en annen person i dag. Vi mennesker er jo ikke fotografier, vi står ikke stille i den utgaven vi en gang møtte hverandre i. Livet skjer og et vennskap kan få nye vilkår uten at noen nødvendigvis hadde planlagt det. Det er kanskje da vi merker hvor mye vi har knyttet oss til en bestemt måte å ha noen i livet på. Noen ganger må man innrømme at forandring gjør vondt og at man savner måten man pleide å ha det sammen på. For vi er mennesker og vi blir knyttet til hverandre. Vi savner, håper, misforstår og ønsker oss iblant tilbake til noe vi vet at vi ikke kan få helt tilbake.

Jeg tror det er viktig å erkjenne det.

Det finnes også en sorg som sjelden blir snakket om. Den oppstår når du mister en venn. Ikke til død eller fordi noen har sluttet å bry seg men fordi livet, omstendighetene, kjærligheten eller menneskelig feiltrinn har flyttet en fra et sted man ikke lenger finner veien tilbake fra.

Man sørger selv om ingen har fysisk dødd. Man sørger over samtalene, de interne vitsene ingen andre forstår, fortroligheten, fremtidsbildene og det å kunne bli sett, forstått uten å måtte prestere eller forklare hele bakgrunnen først. Ja noen ganger et det bare et før og et etter.

Det finnes også en annen måte å miste et vennskap på. Den oppstår når et vennskapsforhold går over til et kjæresteforhold. Det kan virke som man har vunnet livets lotteri i kjærlighet for hva er vel ikke en bedre kombo å kunne føle forelskelse, lidenskap, kjærlighet pluss et godt vennskap samtidig. Høres lett ut men det er ikke for alle en enkel overgang. Når en bestevenn blir en kjæreste må man lære seg å kjenne hverandre på en ny måte. Selv om man har delt det samme verdisynet på et forhold og man har vært trygge på hverandre som venner så er dette annerledes. Man ser kanskje nye sider av hverandre som kjærester og forventningene blir annerledes slik at sårbarheten også for en ny dimensjon. Usikkerhet, lengsel og frykten for å miste kan plutselig bli noe man kjenner på. Og når ting endrer seg mellom to mennesker er det vennskapet man hadde før også en del av det man risikerer å miste. Det er mye å savne når den nærheten forandrer seg.

Livet forandrer seg og menneskene rundt oss gjør det samme. Noen relasjoner følger oss gjennom alle livets kapitler og andre får en annen plass underveis. Men det som betydde mye mister ikke verdien sin fordi ting forandrer seg. Og selv om vi ikke kan bestemme hvor lenge noen skal gå ved siden av oss kan vi selv velge hvordan vi møter dem mens vi gjør det.