Fra skam til seksuell frihet

Hvem lærte oss egentlig å skamme oss over lyst ?

Jeg lærte tidlig at seksualitet var noe man skulle skamme seg over. Ikke fordi jeg forsto seksualitet. Jeg var bare et barn. Men følelsen av kroppen, nysgjerrigheten og det naturlige

som måtte kontrolleres satte seg et sted i meg. Og kanskje er det slik seksuell skam begynner.

Ikke nødvendigvis med store ord men med blikk, kommentarer, kjeft, beskjed om å slutte. Med følelsen av å ha gjort noe galt eller følelsen av at det finnes noe ved deg selv som du helst ikke skal vise. Jeg har også hørt historier fra menn om hvordan de som gutter ble tatt i å onanere og møtt med skam. Så dette handler ikke bare om kvinner men kvinner får ofte en helt egen versjon av den.

Vi lærer at vi skal være attraktive men ikke for tilgjengelige. Sensuelle men ikke for seksuelle.

Erfarne men ikke for erfarne. Vi skal gjerne vite hvordan vi skal få en mann til å begjære oss

men vi skal helst ikke være kvinnen selv som begjærer. For da kan ordet komme. Slutty.

Et lite ord men overraskende mye makt. Men hvorfor egentlig? Hvorfor skal en kvinnes seksuelle historie brukes som målestokk for hennes verdi? Hvorfor kan en mann men mange erfaringer være "erfaren" når en kvinne med de samme erfaringene risikerer å bli sett på som mindre verdt? Og hvem har bestemt at kvinnelig lyst må komme med en skamfull liten merknad.

Jeg tenker at vi trenger å rive ned hele trossystemet, ideen. Ikke fordi alle seksuelle valg er gode eller fordi grenser ikke betyr noe men fordi lyst og sex ikke er moralsk skittent.

Og det er forskjell på å være ansvarlig for sine handlinger og det å skamme seg over at man har begjær. Jeg synes det faktisk er noe utrolig vakkert med lyst og begjær. Den følelsen når noen ser på deg på akkurat den måten. Når du merker du blir varm. Den lille spenningen. Nysgjerrigheten. Forventningen. "Jeg har lyst" det er et ganske kraftfullt utsagn og kanskje er det nettopp derfor kvinnelig lyst fortsatt kan være så provoserende. En kvinne som vet hva hun liker, som kan si ja uten å skamme seg og som kan si nei uten å måtte forklare hvorfor. En kvinne som kan være sensuell uten å være tilgjengelig, kåt uten å være naiv, erfaren uten å være brukt, fri uten å be om tillatelse til det. For det er ikke mangel på moral, det er eierskap. Seksuell frihet handler ikke om å ha mest mulig sex, det handler om friheten til å velge. En partner, mange partnere, ingen partner. Kjærlighet først, begjær først eller en blanding av begge deler.

Det finnes ingen universel oppskrift på hvordan et voksent menneske skal kjenne lyst og kanskje vi burde slutte å late som det finnes. For meg handler det om å kunne kjenne etter uten at skammen svarer først. Hva vil jeg? Hva tenner meg? Hva føles godt? Hvem har jeg lyst på? Hvem har jeg ikke lyst på? Hvor går grensene mine? Og kanskje det viktigste : Hva skjer hvis jeg slutter å bry meg om hva andre synes? Da kan lyst bli noe annet enn noe vi skjuler.

Noe lekent, sensuelt, voksent, ærlig. Det kan være blikk over et rom, en hånd mot huden, et kyss som varer litt for lenge, det kan være latter etterpå, intensitet, ømhet. Det kan være ren, deilig nytelse og den kan være vår. Uten skam. Så nei jeg synes ikke det er noe galt i å like mye sex men jeg synes heller ikke det er noe galt i å like lite sex heller.

Jeg synes ikke en kvinnes verdi ligger ikke mellom beina hennes og jeg synes definitivt ikke antallet mennesker hun har ligget med bestemmer hvor mye respekt hun fortjener.

Det eneste jeg ønsker meg er at vi begynner å snakke om seksualitet med mindre skam og litt mer ærlighet. At vi lærer barna våre forskjellen mellom kropp og skam. At vi lærer unge mennesker om samtykke, grenser og respekt. Og at vi voksne tør å ta tilbake noe vi kanskje ga fra oss for lenge siden, retten til å eie hvor egen lyst.