Alenetidens luksus

De siste årene har livet mitt gått fort. Kanskje for fort.

Jeg har fylt dagene med opplevelser, reiser, jobb, prosjekter, trening, mennesker, latter, kjærlighet, hjertesorg og nye eventyr. Når en dør lukket seg, fant jeg raskt en ny å åpne. Jeg har alltid vært flink til å bevege meg fremover. Men det er en forskjell på å bevege seg fremover og å stoppe opp.

For første gang på lenge har jeg dager hvor det ikke skjer så mye. Dager hvor jeg ikke skal prestere, levere eller være noe for noen andre. Dager hvor tankene får vandre litt lenger enn de pleier. Noen ganger innover og noen ganger utover. Jeg må innrømme at det er uvant. Vi snakker ofte om frihet som muligheten til å gjøre hva vi vil. Men kanskje finnes det en annen type frihet også. Friheten til å sitte stille lenge nok til å høre seg selv tenke. Ikke den stemmen som forteller hva man burde gjøre men den stemmen som forteller hvem man er.

For en tid tilbake bodde jeg på ett av mine favoritt hoteller, Hotel Bristol i Oslo. En morgen satt jeg i frokostsalen med en kopp kaffe og lot blikket vandre rundt i rommet. Det er noe med hotellfrokoster. Mennesker kommer og går, historier møtes uten å kjenne hverandre.

Ved et bord satt en kvinne alene. Hun leste avisen, ikke telefonen, ikke sosiale medier bare avisen. Det var en ro og kvinnekraft over henne som fikk meg til å legge merke til henne med en gang. Hun hadde ingen hastverk i bevegelsene sine, ingen uro eller behov for å fylle stillheten.

Jeg visste at det var Sissel Berdal Hagan Thon som satt der men det var ikke navnet som gjorde inntrykk på meg det var tilstedeværelsen. Hun satt alene men virket ikke ensom.

Hun virket komplett som om hun eide sin egen tid. Som om hun ikke trengte bekreftelse fra noen i rommet og nettopp derfor fanget alles oppmerksomhet. Det var noe vakkert og kraftfullt over det. Noe jeg har tenkt på flere ganger siden.

For i en verden hvor mange er redde for å være alene finnes det kvinner som har lært seg kunsten å trives i sitt eget selskap. Kanskje er det en av de mest elegante egenskapene et menneske kan ha. Ikke å være utilnærmelig eller kald men å være så trygg i seg selv at man ikke trenger konstant støy rundt seg.

Nå befinner jeg meg i en fase hvor livet inviterer til mer stillhet enn på lenge. Mer refleksjon og mer tid med meg selv og i stedet for å fylle tomrommet med nye prosjekter eller nye mennesker, forsøker jeg å være nysgjerrig på hva stillheten har å fortelle.

Kanskje finnes det sider av oss selv vi bare møter når verden blir stille nok.

Kanskje er alenetid ikke fravær av noe men et møte med oss selv.

Og kanskje er det nettopp der den virkelige luksusen begynner.