Når døden banker på døren

Veldig mange er redde for døden men hva er det egentlig vi frykter?

Vi har egentlig ingen kjennskap til døden likevel bærer mange av oss en forestilling om at den er mørk, kald og skremmende. Selv har jeg ennå ikke møtt noen som har vært nær døden og kommet tilbake med en opplevelse av at det var noe å frykte.

Jeg har også selv vært så nær døden at jeg kjente det fysiske gi slipp. I det øyeblikket kroppen slapp taket, skjedde det noe jeg vanskelig kan forklare med ord. Det kom en fred. En salighet.

Et nærvær så dypt at det fysiske livet jeg kjente nesten ikke hadde språk for det.

Jeg opplevde det som å tre ut av kroppen.

Som om bevisstheten ikke lenger var bundet til det fysiske men fikk hvile et sted utenfor tid og rom. Det var ikke mørkt. Det var ikke skremmende. Det var fred.

Da jeg kom tilbake til kroppen, var det som å bli født på nytt. Og en gjenfødelse kan være smertefull. Jeg husker at en del av meg nesten ønsket å bli værende der. I den grenseløse freden, i saligheten. Men så kjente jeg en kraft og et nærvær på en måte jeg aldri tidligere hadde erfart og plutselig ga det mening å være her. Å leve, puste, føle, elske å fortsette.

I ettertid er jeg dypt takknemlig for denne erfaringen. Ikke fordi jeg ønsker å forlate livet men fordi den lærte meg noe jeg ikke visste at jeg trengte å lære. Den lærte meg at livet kanskje er langt større enn det vi ser.

At kroppen er forgjengelig men at det finnes noe i oss som ikke lar seg forklare like enkelt.

Kanskje er det nettopp derfor livet blir så vakkert når vi våger å se gjennom illusjonene vi selv har skapt. Når vi våger å være til stede, våger å elske uten å holde igjen.

Når vi våger å leve det livet som faktisk banker på innsiden av oss.

For meg har døden også fått en annen betydning. Den er ikke bare slutten. Den er også noe guddommelig vakkert.

Døden likestiller oss. Den bryr seg ikke om status, rikdom, skjønnhet eller alt det vi bruker et helt liv på å samle rundt oss. Ingen kan kjøpe seg fri. Ingen kan forhandle seg ut av den og den eneste ting vi vet med sikkerhet her i livet er at at en dag banker døden på døren hos oss alle.

Kanskje er frykten for døden egentlig en frykt for livet. For dersom man hele tiden holder igjen og holder avstand fra sitt eget hjerte og aldri helt våger å være til stede i sitt eget liv kan tiden føles som noe man mister.

Men et menneske som virkelig har levd, som har elsket, falt, reist seg, kjent lidenskapen, sorgen, gleden og hele spekteret av det å være menneske...

Kanskje det mennesket ikke er redd for døden på samme måte.

Kanskje det bare møter den når tiden er inne. Ikke med åpne armer fordi livet ikke betydde noe men fordi livet betydde så mye.

Døden er kanskje ikke et punktum. Kanskje den bare er et nytt kapittel i sjelens eksistens. Noen mener at når vi dør så skifter vi bare til en ny verden, en ny reise begynner. Jeg liker den tanken.

Og slik vi ønsker livet velkommen når vi kommer hit kan vi kanskje en dag også ønske døden velkommen når den kommer. Når døren åpnes og vi står der nakne for alt vi trodde vi måtte være og møter det ukjente med en stille visshet om at jeg har levd og at jeg nå kan jeg slippe taket.

Jeg avslutter blogginnlegget med et av mine favoritt dikt fra Richard Allan som passer til dette temaet:

Når du elsker, skal du gi alt du har.

Og når du har nådd grensen, skal du gi mer,

og glemme hvor vondt det gjør.

For når du ser døden i ansiktet

og det bare den kjærlighet du har gitt og fått

som vil regnes,

og alt det andre:

bedriftene, striden, kampene,

vil være strøket ut av ditt minne.

Og om du har elsket vel

har det vært verdt det.

Og gleden over dette vil følge deg til det siste.

Men om du ikke har,

vil døden alltid komme for snart

og være altfor forferdelig å møte.