Det vakre vi tar for gitt

Det finnes mannge måter å vise takknemlighet på. Et blikk, et smil, en melding, en hånd på skulderen eller et enkelt takk. Det er egentlig ganske lite som skal til. Likevel kan takknemlighet sitte overraskende langt inne hos noen. Kanskje fordi vi blir så lett opptatt av hva vi mangler,

det neste vi ønsker oss. Det vi burde hatt eller det alle andre ser ut til ha. Et sulten sinn vil si "Hva mer kan jeg få ?" og et takknemlig sinn stopper opp et øyeblikk og sier "Faen jeg har faktisk mye."

Takknemlighet handler ikke om å late som om alt er perfekt og det handler heller ikke om å være fornøyd med alt. Livet kan være rotete, urettferdig, vondt og vakkert på samme tid.

Men midt i alt dette finnes det små ting. Den første kaffen om morgenen, solen mot huden,

en samtale som blir litt dypere en planlagt, latteren til mennesker du er glad i, rene sengeklær, et glass vin, god musikk, følelsen av å bli sett. En kropp som fortsatt kan kjenne, lengte, le og nyte.

Kanskje vi tar mye av dette for gitt fordi det er så tilgjengelig helt til vi plutselig ikke har det lenger. Jeg tror takknemlighet handler om å legge merke til livet mens det skjer.

Ikke bare de store øyeblikkene men alt som ligger mellom dem.

For når du først begynner å se etter det som er bra oppdager du hvor mye du tidligere gikk rett forbi. Og kanskje er det det som gjør livet rikere. Ikke at du får mer men at du kjenner etter hva

du allerede har. For den som virkelig oppdager er ingenting helt hverdagslig lenger.